Dommerene

Michel Liekens

Jeg er født i 1954. Jeg er gift med Emmy Torfs og vi har en sønn, Nico.
Min første kontakt med agility var i 1990 i klubben "De Aarschotse Hondenvrienden". Jeg deltok i min første konkurranse i 1991 med tervueren tispen vår Oshin. Sammen har vi hatt mye moro, deltatt i agility og vi har oppnådd 3. grad (høyeste gradering i Belgia).
"Agility viruset" angrep meg så hardt at jeg sluttet å spille fotball (eller var det kanskje alderen som hadde noe med det å gjøre).

Min kone ble smittet med samme "sykdom", og det var da den Pyreneiske gjeterhundtispa Ursa ble en del av familien vår. Med denne hunden startet Emmy å konkurrere i agility, men bare for en kort stund da hunden hadde dårlige knær og ikke lenger var i stand til å delta i konkurranser.

Jeg er fortsatt medlem av den samme klubben, og gjennom flere år her jeg organisert den årlige konkurransen og en agility weekend annethvert år.
Jeg ble utdannet agility instruktør og "underviser" fortsatt i klubben vår.

I mellomtiden ble Oshin eldre og vi bestemte oss i 1999 for å utvide familien med Tervueren hannen Yentl. Jeg trente ham og når han nådde konkurranse dyktig alder, ble han lagkameraten min.

1999 var også året jeg ble dommer i agility og ble internasjonal FCI dommer i 2000. Siden da har jeg dømt gjennomsnittlig 6 konkurranser i året, mesteparten i Belgia, men også flere i forskjellige europeiske land.

Det har gått opp for meg at jeg måtte ta ett valg mellom å konkurrere og å dømme i agility, og valget har falt på dømmingen, så nå for tiden blir det bare to, tre konkurranser i året med Yentl.

Heldigvis har Emmy tilbyd seg å konkurrere med Yentl og de har nådd 3. nivå. Emmy konkurrerer også i 2. nivå med Chivas, en hann Jack Russell tilhørende en venn. Hjemme har troppene fått selskap av en Pyreneisk gjeter tispe ved navn Alyne, som har trent siden august 2006.

Jeg er også sekretær i den belgiske agility komiteen og er også medlem av komiteen som utnevner dommere i Belgia.

For meg har agility blitt en hobby som har overtatt store deler av livet mitt, men jeg elsker å dømme agility. Jeg beundrer handlere og hunder som har flotte løp, med eller uten feil, så mye at jeg innimellom får gåsehud.

Yngve Sommer

Mitt navn er Yngve Sommer, jeg er 43 år og bor i ett gammelt oppusset hus på landet med min kone Eirin og våre to barn; Andrine(4) og Henrik(3). De siste 10 årene har vi brukt mye tid på skape en trivelig plass å bo for oss og dyrene våre.
Vi elsker dyr, og har derfor selskap av Tervueren Lulu, to friser hester, en katt, mange tropiske fugler, noen høner og en hane og tilslutt noen akvariefisker.

I mange år har agility vært vår hovedinteresse og jeg og min kone har konkurrert i agility siden ca 1990. Nå for tiden går det også med mye tid til å kjøre og ri hestene våre.

Jeg fikk min første hund i 1989, en svensk Lapphund. Han var ingen typisk agility hund, men sammen utrettet vi my på nittitallet.
I 1995 vant vi NM og ble også "årets agility hund". Vi var med på det norske agility laget fra 1994 til 1998, og vi har representert Norge på flere europeiske og nordiske mesterskap i løpet av de fem årene.
Min kone var også medlem av det norske agility laget fra 1995 til 1999, og sammen har vi delt interessen for agility og har fått mange venner innenfor sporten gjennom årene. I forbindelse med konkurranser har vi også reist mye rundt i Europa på egenhånd sammen med hundene våre.

Min andre hund var en Pyreneisk gjeterhund. Han hadde alt som skulle til for å bli en god agilityhund, og vi hadde noen morsomme år sammen. Min kone hadde tre Tervueren som hun konkurrerte med, og på det meste hadde vi fem hunder sammen.

Men livet går videre og hunder blir gamle raskere enn oss mennesker, så nå har vi bare Tervueren tispa Lulu. Hun er tre år gammel og hovedsakelig bare en utstillingshund enda. Mangel på tid er grunnen til at vi ikke har fått trent så mye på agility og lydighet som vi skulle ønske. Andre prioriteter, som to små barn, to nye hester og restaurering av huset er hovedsakelig grunnen.

Min kontakt med agility gjennom de siste årene har derfor vært gjennom dømming. Jeg ble utdannet dommer gjennom FCI i 1998, og har dømt jevnlig siden det.
Jeg har hovedsakelig dømt i Skandinavia, på både store og små konkurranser. Jeg var også dommer under NM i 2005.

En av de beste tingene med å være dommer, er å se at banene mine blir løst på den måten de var tiltenkt. Det er nydelig å se god handling og bra lagarbeid mellom handler og hund, og å se de finne en perfekt linje gjennom banen. Da blir det også moro for de deltagende og for publikum å se på.
Men selv om ting ikke alltid går som planlagt, håper jeg alle kan ha glede av sporten og ha det moro uansett… og kanskje ting går bedre neste gang!!

Jeg ser frem til å møte mange entusiastiske agility mennesker i år, og ønsker dere alle lykke til med å utøve denne fine sporten.

Nina Rødsjø

Oppdatert: 22.09.2007 13:05
av Jon G Olsen